Da bloglovin fremdeles ikke har overført dere fine lesere til den nye bloggen tenkte jeg at det er like greit å “mase” litt her! Jeg har altså startet ny blogg på eget domene, og dersom du er litt nysgjerrig på hva som skjer der kan du gå inn på www.egwenetegelaar.com for å sjekke det ut! :)
Dersom noen har lurt litt på hvorfor C’est Chic har vært nærmest en ørken en stundt nå så ligger svaret her. Enjoy.
There are those who think they can and those who think they can’t –they are both right.
Det er strålende sol og varmt. Veldig varmt. Hvert eneste vindpust er mer enn velkomment –selv om sommerkjolen kun strekker til midt på låret. Det er varmt… men jeg nekter å klage. Dette har jeg ventet lenge på!
Vi går til Domkirken og oppdager at blomsterhavet er borte –men hele Oslo er fylt med blomster. Jeg tar det inn, skumleser de av brevene jeg ser i gangfart og stopper nesten ved bildene. Det er fremdeles så uvirkelig.
Bussen inn til byen kjørte forbi Kultur Historisk Museum og utenfor var en plakat av Ötzi (en svært godt, naturlig preservert, mumie). Utstillingen starter på fredag! Selv om jeg ikke studerer emnet lengre synes jeg alt rundt arkeologi er fryktelig spennende. Jeg kan ikke vente på å se utstillingen, enten senere i uken eller om halvannen uke.
På salg fant jeg ett par nydelige høye heler! Men i butikken tok de ikke kort, så fremfor ett nytt par sko endte jeg opp med tre nye bøker. Sju nye bøker venter nå på å bli gjennomlest –og jeg håper Emily Brönte er like flink som storesøsteren Charlotte på beskrivelser av mennesker.
Selv om den nye jobben (fremdeles som resepsjonist på hotell) er ganske så fin og jeg trives er det godt med noen fridager borte fra det hele. I dag føles det litt vemodig å ikke skulle bo i Oslo igjen, men jeg tror det har mer med de menneskene jeg ”forlater” enn selve byen…
I tre timer tuslet vi rundt i sentrum, jeg kjenner at jeg har blitt litt rød i kinnene fra solen. Nå skal vi ut og tusle litt mer rundt… jeg kan ikke la være å smile fordi alt er så fint.
Livet er så fint! Den siste uken har fokuset lagt på å sette pris på hvert eneste sekund og de mange fine menneskene jeg har i livet mitt… Jeg har skrevet lister, blitt sikrere i diverse valg og smiler bevisst mye mer. Etter tragedier som skjærer i deg tror jeg det er viktig å bli mer bevisst og takknemlig for alt det fine du har… Det er i alle fall det for meg.
Ord i muntlig form er ikke helt hans greie. Jeg liker ikke å prate om dette sier han. Det gjør meg usikker –det får meg til å tenke det verste… Han er ikke glad i meg, han liker noen andre, han synes jeg er teit, han hater å høre på meg, han vil ikke prate med meg … og listen bare fortsetter. Det er en negativ spiral som fører så utrolig lite godt med seg!
Men, så setter jeg meg ned og tenker gjennom det hele… det er meg han holder rundt, det er meg han savner. Det er jeg som varmer han om natten, og stjeler dynen når det nærmer seg morgen. Jeg lager sunn mat han liker –med meg prøver han til og med fisk! Vi går turer og jogger sammen, vi liker de samme bøkene og ser de samme filmene –sammen. De dypeste samtalene tar vi midt på natten mens vi spiser jordbær med sjokolade, vi er enige i mange ting og uenighetene skaper en fin diskusjon. Jeg ender opp med å tenke på noe helt nytt, han ender opp med å se en ny side av saken. Det er meg han er med hver dag med mindre noe kommer i veien, det er meg han lager mat med. Det er meg han vil spille med og det er meg han er mest glad i. Det er meg han elsker. Det er ingen andre enn meg han kysser, klemmer og koser. Det er meg han forteller med ett lurt smil du er den peneste jenta jeg vet og du er den mest nydelige i verden. Han synes så synd på føttene mine når jeg går i sko som ser vonde ut, han vet når jeg er sulten (eller når jeg bare trenger mer kos). Det er meg han kjører til jobb, henter på et busstopp langt unna eller hjemme midt på natten… Det er meg hele veien.
Det er meg hele veien. Jeg har ingen grunn til å bekymre meg. Handling taler høyere enn ord, om vi skal ta det på godt norsk, og så lenge handlingen(e) han foretar seg viser at det er meg han bryr seg mest om, meg han vil ha i livet sitt, meg som gjør han glad, meg han savner … så kan jeg føle meg absolutt trygg.
For det er det jeg er.
Jeg håper på å en dag forstå, om det noen gang går an å forstå at så mye hat kan eksistere i ett menneskes hjerte. Jeg føler mer sikrere enn noen gang i mitt valg om å studere politikk –dog det er av en mer internasjonal karakter. Jeg klarer ikke skrive så mye mer … ikke akkurat nå. Alle tanker er med de pårørende, skadde og omkomne.
I det øyeblikket du ikke elsker deg selv lengre kaster du bort nøkkelen til et bur –gitteret som holder deg innestengt. Gitteret du selv har vært med på å sette opp… Alt blir begrenset. Du begrenser deg selv. Beveg deg en meter til venstre, tre meter rett frem, to til høyre… beveg deg gjennom hele huset, hele verden –det gjør ingen forskjell, du er fanget og du kommer ikke videre.
Når den kveldende følelsen kommer, følelsen av at du er fanget, drukner du det med vin, med venner, med serier, med kjærester, med nye impulser og med ord. Er man fanget lenge nok vet man ikke at man er fanget lengre –gitteret blir en del av virkeligheten, og en virkelighet uten gitteret er utenkelig. Noe stemmer ikke, noe er feil, noe føles … tomt.
Men du fortsetter som før, tror det er omstendighetene som fremkaller følelsene, skylder på andre mennesker og hendelser for hendene som legger seg om halsen din i sene nattetimer. Du er sulten på livet, på lykken, på alt –men uansett hvor mye du spiser blir du ikke mett. Mer sulten, litt mer og kanskje sulten blir mettet…
Du hater deg selv litt mer fordi du har alt men likevel føler deg tom. Hater deg litt mer fordi du ikke er den personen du skulle ønske at du var –selv om du har blitt denne personen, og har vært det lenge. Hater deg selv fordi du er sint, fordi du er melankolsk, fordi du er rastløs, fordi i dine egne øyne er du ikke god nok. Hater deg selv fordi du ikke elsker deg selv.
Se ditt gitter, let etter nøkkelen, fri deg selv –du lever bare en gang, ikke lev et liv du ser tilbake på med et sukk. Du fortjener bedre, du fortjener det beste.
Jeg synes nesten det går for langt det å være fan av noe om dagen. Plutselig kan man ikke bare identifisere seg med bøkene, karakterene og handlingene, nei, man må kunne navnet på skuespillere, resigører, kostymedesignere, hvor og når alt ble filmet, premieredatoer (og ha billetter, selvfølgelig), hele bakgrunnen til forfatteren, vite alle detaljer –i detalj! Jeg synes det går litt langt, jeg klarer ikke å henge med. For meg handler det om bøkene… og for slutten på bøkene har jeg grått mine tårer –tårer på grunn av magiske ord skrevet av en person med en magisk fantasi. Å se filmen var bare … rutine. Har sett de andre, må se den siste.
Jeg var fornøyd, jeg sluttet å være misfornøyd da jeg fant ut at det aldri kom til å bli like bra som i hodet mitt, som i bøkene, som med ordene. I kveld gråt jeg noen tårer da man fikk vite sannheten om Severus Snape (favorittdel nummer to av serien –nummer én er epilogen) og følte meg passe tom når jeg gikk ut av salen.. Men jeg vet at når jeg en dag begynner å lese bøkene for egne barn (eller for meg selv, det er fristende) kommer jeg til å oppdage nye ting, nye detaljer, se mer enn hva filmen har vist og mer enn hva jeg har trodd. Jeg vil ikke lese så mye om hvor trist det er at filmserien er ferdig –fordi for meg har dette først og fremst alltid vært og vil alltid være en fantastisk (og magisk) bokserie.
Jeg har skrevet det jeg har trengt å skrive utallige ganger nå. Skriv, les, slett. Nå trenger jeg ikke lengre å skrive dette –det er ferdig. Jeg vet hva som var tenkt og hva som var sagt, nå kan ikke ting gå tilbake slik de var. Men dette er ferdig. Det er for mye fint til å fokusere på smålige ting som sladder. 
Coming up: Mer om York, 21-dagers utfordring, ny avhengighet, spilleliste og litt til.:)
